Lillesøsteren min og jeg er vel som søsken flest, vi krangler så busta fyker inni mellom og andre ganger er vi verdens beste venner som ser på film, shopper og andre søsterlige ting. Så det var selvfølgelig tungt når brevet fra Rikshospitalet kom. Datoen til min lillesøsters operasjon er nå satt! 15. mars legges hun inn på sykehuset hvor hun skal gjennomgå en omfatende operasjon på hele beinet. Selve operasjon skal gjennomføres 16. mars, det vil si to uker fra i dag. Så stemningen er litt lav i hjemme fortiden, men det leder til noe godt. Så både gleden og den dårlige samvittigheten stor. Sorg fordi det kommer til å bli et smerte helvete for henne, glede fordi hun endelig får operere og dårlig samvittighet for alle gangene jeg har kjeftet på henne unødvendig og ikke behandlet henne pent. Men sånn er det vel med mange søsken par som er sånn?
Det er utrolig vanskelig for meg å fortelle hva som er galt med henne, ikke fordi jeg vil si det, men fordi jeg ikke er lege. Jeg skjønner ikke halvparten av hva legen snakker om når han prøver å fortelle meg hva som er galt med henne, men dette har jeg fått med meg: Lillesøsteren min danset freestyle på et høy nivå når hun var ung, mens skjellettet utviklet seg. Som følge av dette har ikke alt utviklet seg helt riktig, så hun har derfor gått på en gal måte, så da igjen belaster knærne, hoftene og ryggen feil.
Dette skal legene gjøre for å fikse henne: De skal gå inn ved hoftene, knekke av beinet (SMERTE!) rette det opp, og sette inn en plate (??), så bli liggende på sykehuset i en uke og rullestor bruker en stund. Så må hun trene opp beinet på nytt, legge vekt på det og bruke det riktig. Når det er i orden så må hun igjennom alt sammen EN GANG TIL fordi man har jo to bein.
Noen som skjønner hvorfor jeg har litt dårlig samvittighet? Var kanskje ikke så nødvendig å kjefte på henne selv om hun ”låte” (tok uten å spørre) av meg, eller ikke rydder opp etter seg? Huff, jeg kjenner at jeg ikke gleder meg til dette og da kan jo i hvert fall ikke hun gjøre det. Hun går i tiende nå så hun har en stor bekymring: Arrene. Mens mamma sin bekymring er selvførelig at hun skal være nyoperert for andre gang når eksamen er og ikke få fullført. Min bekymring? Alt mellom himmel og jord akkurat nå, men det jeg er mest redd for er at ikke alt skal ende godt.
En ting er i hvert fall sikkert, det er når man vet at dine nærmeste har det vondt (i dette tilfellet; kommer til å få det ganske vondt snart) at man innser hvor glad man er i dem og at deres beste er det eneste som teller.
Nyeste kommentarer